Jeg så dette huset og ble forelsket med en gang. Noe så nydelig.
Lysebrune vegger, litt italiensk inspirasjon med høymoderne ting som feks. stolene!

I kveld satt jeg oppe å tenkte på hvor lenge jeg har ønsket meg søsken.
Jeg er på en måte alenebarn. Vokst opp alene, med små avbrutt av søskenbarn, stebror og halvbror. Dessverre kjenner jeg ikke mine "brødre".

Grunnen til att jeg bruker "; når jeg beskriver brødre er fordi det føles ikke som jeg har søsken.
Jeg ser på venner, søskenbarn som har søsken og de er bestevenner.
De har opplevd alt sammen. Familieferier, julekvelder, bursdager...
Det har ikke jeg.

De har det. De har opplevd dette med sine søsken igjen. og dermed har de ett sterkere bånd.
Det er helt greit for meg. Men når jeg i ettertid, blir voksen, myndig, kan bestemme selv, finner ut att jeg vil ha mer kontakt med mine "brødre". Blir jeg veldig stengt ute.
Selv om man deler blod og far/mor med noen; har mann "rett" til å ha kontakt med noen da?

Selv om man deler blod og biologisk opphav, er man vel ikke automatisk
familie?

Jeg hørte i en reklame her om dagen, att venner er de søsken man velger selv.
Og endelig har jeg funnet "søsken"!
H. Berømte Co-pilot. Storesøster. Dette er veldig flaut å si - men faen eller! jeg sier det lell!
Er gla i deg snuppa<3